Team Alberta

Nå har den verste skuffelsen over 2.plass i nationals lagt seg, og vi har innsett at tross alt så gjprde vi en bra sesong. Bare litt surt at det svikter i aller siste kamp. Det begynte på hjemmebane, i oktober med Can-Am turneringen, som vi helt overraskende vant, og slo til og med USA's beste lag Pepperdine 3-0. Siden reiste vi til Winnipeg, Manitoba og vant nok en turnering der. Da serien begynte var vi proppfull med selvtillit og vi feide stort sett alle av banen med 3-0. Til jul ledet vi serien klart. I romjulen spilte vi en turnering i Tampa, Florida med flere av de beste canadiske og amerikanske lagene på plass. Denne vant vi, og nok en gang ble Pepperdine slått i finalen, 3-1. I den hjemlige serien fosset vi videre etter jul, og gikk ikke på vårt første tap før etter seieren i Canada West var sikret, vi tapte 3-0 hjemme mot TWU. Men noe hadde likevel skjedd...Den samme gløden og innsatsen vi viste på trening som underdogs var ikke til stede, og det var tydelig at det var tyngre å være i forsvar- enn angrepsposisjon. Flere sett ble avgitt, men troen på at vi skulle klare det til slutt var likevel stor etter å ha avsluttet serien med 17 seire og kun ett tap. Så var det tid for slutspill. Først Canada West. UBC som vi har et lite kompleks for viste seg for tøffe i semien, og vi tapte 3-2. I tillegg klarte vi å tape bronsefinalen 3-2 mot Winnipeg. Oppvaskmøte på mandag og alle fikk luftet tankene sine. Treneren vår, som har vært i gamet i en mannsalder, syns det hele var positivt og det viste at vi ikke kunne vinne uten topp innstilling til hver kamp.

Sprengeklar 3

Jumpsquats





Fallhopp

Diesel

Physical